Syk i Hodet

Alt for lenge siden jeg har skrevet noe her, mange ganger blir jeg oppfordret til å ikke ha så høy terskel for å skrive så folk får hørt mere fra meg. Det tar jeg såklart som fin skryt og jeg lover å skrive hyppigere her. Tanken var at dette skulle være en blog som fulgte tilfriskningen til en narkoman, og siden sist jeg oppdaterte var i februar har det jo oppstått et helt uhørt hull i dokumentasjonen. Jeg håper ingen har blitt bekymret. Om ikke lenge har jeg vært nykter i ti måneder, og etter et halvt år sluttet jeg å telle uker og måneder like heftig som i begynnelsen. Nå tar jeg sikte på Ett År i oktober. Hva har jeg så foretatt meg siden februar?

Jeg har gått på AA-møte hver eneste uke (snart starter jeg og en annen kar opp det lokale avsnittet av Anonyme Narkomane, mer om det senere). Hadde jeg ikke gått på disse møtene ville jeg fort fått smarte forestillinger om egen overlegenhet overfor rusmiddlene og ramlet utpå igjen. Og hvem vet hvor mange år av mitt liv jeg hadde kastet bort før jeg hadde klart å karre meg ut av det igjen. For jeg er Syk i Hodet. Når jeg blir overlatt til meg selv, uten hyppige påminnelser fra andre nyktre rusavhengige om at jeg ikke kan ruse meg, begynner hjernen min å konspirere mot meg. Den vil lede tanken bort fra familie og venner og alle som er glade og stolte for at jeg er rusfri. Den vil la meg huske fryden og gleden over å komme hjem med en feit pose med knallbra speed, og skyve bort minnene over alle de gangene jeg våknet opp uten å vite hvor jeg var eller hva jeg hadde gjort, alle gangene jeg gikk dagesvis uten mat, alle de vanvittige tingene jeg har utsatt helsa mi for, alle løgnene, alle pengene og alle årene. Jeg holder denne sinnsykdommen i sjakk ved å ikke glemme den, rett og slett. Og ved å skrive lister. Hver dag på jobb skriver jeg en kort liste over hva jeg skal foreta meg hjemme. Jeg har en tendens til å bli passiv dersom jeg ikke prøver å ha litt kustus på meg selv, og jeg har endt opp med å ikke like å gjøre ting som ikke gir noe umiddelbart kick (om jeg da noensinne har likt det). Disse små listene tar for seg ting som klesvask, støvsuging og flaskepanting. Jeg skriver også ned ideer til morsomme ting jeg kan gjøre eller lære mer om, alt for ikke å bli sittende passiv dag ut og dag inn. Helst vil jeg bare gjøre ting som er kjempemorsomme med en eneste gang, da ender man opp med et jag etter kick som ikke kommer lengre, samt en haug meg flasker og oppvask. Med denne listemetoden mener jeg å være på sporet av varig kvalitet i det daglige liv, for å si det litt svulstig.

En av de tingene som har gått opp for meg den seneste tiden er at jeg henger etter på mange punkter. Mine jevnaldrede venner har en tendens til å ha fullført sine utdannelser, de gifter seg og får barn. Noen av vennene mine har vokst fra meg; vi er ikke lengre på bølgelengde som følge av at jeg har viet liten tid til åndelig vekst siden slutten av tenårene. Denne erkjennelsen av å henge etter gir meg litt panikk, men jeg er ofte glad for det også. Det er litt som å bli født på nytt. Jeg prøver å ikke være bitter for alt jeg ikke har, og heller være glad for at jeg faktisk har gitt meg selv helt blanke ark i livet. Det begynner så smått å gå opp for meg at jeg er Fri, at jeg kan gjøre hva jeg vil i livet. Husker du når Du skjønte det?

Svære Greier

Jeg regner 10. oktober i fjor som den dagen jeg ble nykter, på et vis er det dagen jeg ble født. Det har hendt så veldig mye siden da, det er litt som å se tilbake på et helt liv. Jeg har skjønt så mye om meg selv siden da også. Det to veldig forskjellige personer på hver sin side av den datoen. Nå, snart fire måneder nykter, har jeg for alvor begynt å tro at det faktisk er mulig; at man kan hive all skiten over bord og Forandre seg. En venn av meg spurte hva som var det vanskeligste ved å bli nykter, og jeg svarte at det var det at det kjentes ikke godt, det var bare smart. Man fikk ingen umiddelbare kick av det, og det var en vanskelig overgang når man var vant til å få belønning og mening til tusen kroner grammet etter å ha tatt noen telefoner og ventet en hel ettermiddag. Det er kjipe dager man ikke kan gjøre noe med, men hvis man kommer seg gjennom dem uten å bruke stoff vil man på lang sikt bli belønnet og få det godt med seg selv. Sinnsro.

Når jeg observerer fenomener som vitner om at vi holder til på en gigantisk planet som holdes på plass i kosmos, får jeg vanvittige kick. Slik som solformørkelser, stjernebilder som vandrer over nattehimmelen, mørketid og midnattsol. Under mørketiden blir jeg veldig energiløs og vrangsømnt av mangelen på lys, og jeg finner litt trøst i at det er en gigantisk mekanisme som er like gammel som planeten som virker inn på kroppen min. Det setter ting i perspektiv. Nå går vi mot lysere tider her oppe i nord, og hver dag står solen litt høyere på himmelen og vitner om disse Svære Greiene; planetaksens vinkel og rotasjon.

Jeg følger tolvtrinnsprogrammet som NA/AA foreslår for å friskne til fra avhengighet, og jeg har på disse fire månedene kommet til femte trinn. Fjerde trinn tar for seg en "fryktløs og grundig moralsk selvransakelse"; man går i seg selv og leter frem fra sinnets mørkeste kroker alt man har gjort galt, sine destruktive handlingsmåter, sin mangel på moral, ens negative trekk som sykdommen Avhengighet har påført en. Grundig, fryktløst og ærlig. Femte trinn består i vedgå disse feilene for seg selv, for et annet menneske, og for sin høyere makt. Den seneste tiden har jeg lurt litt på hvem jeg skulle si det til. I en A4-blokk har jeg skrevet ned den mest personlige dritten min, alt rasket jeg kunne finne. Først tenkte jeg det måtte bli noen i AA-gruppen jeg går i, før noen foreslo at jeg kunne spørre en prest. Det hørtes ganske opplagt ut. Og det har seg slik at jeg er på hils med en av prestene her i byen. Vi kom i prat ute på byen en gang, og siden gav jeg ham boken "Barbara" av Jørgen-Frantz Jacobsen. Alle som har lest den vet hvorfor en ung prest i nordnorge burde få den i gave. Her forleden kom han tilfeldigvis innom kiosken der jeg jobber og jeg forklarte ham hva jeg hold på med og spurte om han ville hjelpe meg. Han ble veldig glad for tilliten og vi har avtalt å møtes om etpar dager. Det ser jeg frem til, jeg tror det vil kjennes som en renselse. Nå føler jeg for å presisere at jeg ikke er religiøs. Jeg tror ikke den høyere makten som hjelper meg er den samme som skaperkraften. Min høyere makt er noe som finnes mellom mennesker, og den vil forsvinne når menneskene forsvinner. Et menneske alene bestemmer over seg selv. Når flere mennesker er samlet, er det en høyere makt som disse menneskene skaper som bestemmer.

Videre vil jeg få skryte litt av at jeg er betrodd litt ansvar i AA-gruppen min. Det er for tiden jeg som disponerer nøklene til "edruskapet", et skap på eldresenteret hvor møtene holdes hvor vi oppbevarer møtemateriellet. Det er altså jeg som møter opp først, koker kaffe og gjør lokalet klart til møtet. Av og til leder jeg også møtene, og det synes jeg er veldig stas å få lov til. Det kjennes så fornuftig og ansvarlig ut, og jeg er stolt over å ha blitt betrodd ansvaret.

Osloferie

For noen dager siden kom jeg hjem fra en ukes ferie i hovedstaden, hvor mitt utsøkte vertskap var Farmacia og hans finske Lys i Livet. De leverte ikke uventet den beste forpleining man kan få, og dette til tross for at deres hjem var herjet av sykdom. Jeg fikk lange frokoster, talløse kanner med kaffe, jeg fikk lov til å åpne en luke i adventskallenderen, og Farmacia fortsatte sin oppdragelse av min musikksmak via den fineste vinyl. En av dagene disket han til og med opp med min livrett; Stekt Sei. Jeg respekterer denslags.

Den godeste Farmacia hadde også lagt opp til et tett program for meg, bestående av byvandringer til markeder og obskure severdigheter, bruktbutikker og konsert. Det var også stas å hilse på noen av menneskene i Farmacias vide krets av opplyste bekjente, og jeg merket hvor utsultet jeg er på gode samtaler og input fra Skikkelig Folk. Min nåværende krets av mennesker som ikke bruker stoff er forsvinnende liten. En og annen god film ble det også tid til, mellom kaffekannene, Yatsyen og den programfestede Scrabblen.

På eget initiativ tok jeg en tur innom Astrup Fearnley museum for moderne kunst og kikket på utstillingen China Power Station. Da jeg gikk derfra var det særlig en kunstner som jeg husket særlig godt, hans medium var Tid, mer presist Ventetid. Via noen fotografier og korte tekster forklarte han om sine små udramatiske performancer som besto i å vente på bekjente uten å ha gjort noen avtale om å møtes på forhånd, samt å stå utenfor en boligblokk og vente til alle hadde gått og lagt seg. Langdryge timer i venten uten å vite når man blir forløst. Han mente det gjorde noe med persepsjonen av Tiden, det at man brukte den til å vente. Han hadde også skrevet en liste over alle vennene han kunne komme på, samt en over alle vennene han ikke kunne komme på.

Det eneste gjøremålet jeg hadde planlagt på forhånd var å komme meg på et møte i Anonyme Narkomane. Som jeg har nevnt går jeg på stedets AA-møter, noe som rett og slett holder meg nykter og som bare er kjempe utbytterikt. Men jeg er narkoman, og jeg ville gå på mitt første NA-møte mens jeg hadde sjangsen. På NAs nettsider kan man finne informasjon om en hel skog av møter i hovedstaden, jeg viste ikke riktig hvilket som var det beste for meg å gå på så jeg ringte NA-telefonen og fikk hjelp til å velge det møtet som ville passe best å gå på. Jeg var noen minutter for sen og hadde sommerfugler i magen mens jeg lette etter rett adresse og dør å banke på. Da jeg omsider fant den og spurte om dette var NA, fikk jeg en spontan og hjertevarm applaus. Alle var glade for at jeg var kommet, selv om ingen viste hvem jeg var. Det var et tyvetalls mennesker på møtet, og siden det var mitt første møte fikk jeg en hvit nøkkelring. Før jeg fikk den i hende ble den sendt rundt bordet for at alle skulle få overføre sin positive energi og gode ønsker til den, det tok halve møtet å få den rundt bordet før den kom til meg. Slike møter består i å dele erfaringer, håp og styrke. En misbruker vil nesten bestandig tro at det ikke nytter å bli nykter, at man aldri mer vil få oppleve ekte glede over livet etter at stoffene ikke virker lengre og har blitt noe man er avhengig av for å ikke være ulykkelig. På møtene får man se ved selvsyn at det Virker. Man vil møte mennesker som har vært nyktre i måneder og år, og som har følt det slik en selv føler. Etter noen tid med tilfriskning vil man få gleden og sinnsroen tilbake dersom man jobber for det, det er disse menneskene uomtvistelige beviser på.
Jeg traff til og med en kar fra hjemtraktene som jeg har gått på skole med på møtet, det var såklart bare trivelig. Før vi skilte lag ønsket vi hverandre lykke til videre i livet. Da jeg gikk hjem fra møtet hadde jeg en nyoppdaget kjempegod følelse inne i meg.

Verdt å nevne fra ferien er også konserten med Shining på Maiden som Farmacia dro meg med på, ganske opplagt at Room 217 måtte gå på den. De energiske guttene i bandet spiller nok ikke helt min musikk, men de var dyktige og egenartede, og de rundet av med et sprekt cover av King Crimsons "21. century schizoid man", som var kjempetøft.

Room 217 er narkoman

Tillat meg å elegant hoppe over den lange rekken av feilsteg, erkjennelser, nådeløse fakta og fatale rusepisoder som ledet til at det omsider lyktes meg å innse at jeg kunne velge mellom å gå til grunne eller slutte helt med stoff og alkohol. Fra min første smak av pils tidlig i tenårene til min siste linje med amfetamin for seks uker siden har det gått fjorten år, og under denne tiden har jeg tatt lett på alle sjangser livet generøst har bydd meg. Jeg har ingen utdannelse, ingen eiendom, ingen partner i livet, ingen barn og ingen sosial krets. På den positive siden har jeg vært en rimelig påpasselig misbruker ting til tross, og har derfor ingen gjeld eller fiender, og jeg har også en trygg jobb (som man rett nok kunne satt en skarp sjimpanse til å gjøre, men jeg tjener mine egne penger og er stolt av det).

Frem til for tre år siden hadde jeg en kjæreste som til stadighet konfronterte meg med mitt stoffbruk og min drikking, på dette tidspunktet var jeg milevis fra å erkjenne min faktiske tilstand, og hun selv drakk som en fisk. Hun gav meg valget mellom å fortsette med stoff eller å være sammen med henne, og jeg valgte å gjøre begge deler. Det lyktes meg i lange strekk av gangen takket være et velkomponert nettverk av løgn og bedrag ("hvordan ser man at en narkoman lyger? -leppene beveger seg"). Forholdet vårt var stormfullt og traumatisk. Mot slutten av det innså hun at hun var alkoholiker, og at hun var nødt til å slutte helt å drikke, så hun la seg inn på klinikk og satte igang prosessen av tilfriskning. Hun har ikke drukket siden.
Så var vi en tørrlagt alkoholiker og en bedragersk narkoman, det tok ikke for lang tid før jeg var singel igjen. Og likeledes fri til å ruse meg som jeg ville. Det tok altså tre år med stadig tyngre misbruk før jeg hadde malt meg selv helt inn i hjørnet. Etter to av disse årene konkluderte jeg med at jeg var narkoman, og jeg begynte å skjønne at jeg sto overfor et valg. Livet mitt besto for det aller meste av stoff, arbeid og anledningsvis søvn. Ingenting var slik jeg ville ha det lengre, og det var ikke lengre jeg som hadde kontrollen over livet mitt. Det verste var følelsen av å forsvinne, gå i oppløsning; mine evner og kvaliteter hadde så smått tatt til med å trekke seg tilbake ettersom jeg brukte mer og mer resurser på stoff, og nå trakk de seg unna i hele legioner i slengen. Det jeg trengte, tenkte jeg, var mot. Jeg måtte kaste alle drittholdningene på dynga og begynne helt på nytt mens jeg sto i mot suget etter å ruse meg. Det forekom meg å ville kreve massiv styrke. Der tok jeg feil.

En kveld for drøye seks uker siden satt jeg helt utslitt og tenkte. Jeg hadde vært våken i fem-seks dager. Refleksen jeg kjente oppfordret til å få tak i mere stoff. Det var det jeg bestandig gikk for. Men så var det denne ubekvemme erkjennelsen jeg hadde gått med i det siste da. Den som fortalte meg at det jeg drev med ville kjøre meg til helvete hvis jeg ikke en av disse dagene sluttet å ruse meg. Hva sto egentlig i veien for at dette skulle være den Dagen? -At det ville være tungt? Trodde jeg liksom at det skulle komme en dag da det ville være lett å slutte med stoff? Jeg avgjorde så at dette skulle være Dagen. For at ikke denne tanken skulle unnslippe meg så lett sendte jeg en melding til min ekskjæreste, hun var under tiden blitt en sterk resurs for edruskap og hadde dannet stedets eneste AA-gruppe. Jeg ba henne komme innom jobben min neste dag med lesestoff om det å bli nykter, håpet var at dette ville holde meg motivert frem til neste AA-møte (alle misbrukere får komme på disse møtene siden det ikke finnes noe tilsvarende tilbud for narkomane her i sognet) som var en uke unna. Det ville gi meg et lite fotfeste i nykterheten som jeg kunne bygge videre på. Neste dag kom hun som avtalt med bøker og brosjyrer til meg, og uttrykte samtidig sin glede over det valget jeg hadde gjort. Jeg ba henne om råd for å klare meg gjennom den forestående uken, et tips, ett eller annet. Hun sa at jeg skulle ta en dag av gangen. Ikke tenke på hele uken, men dagen i dag. Bestemme meg for å være nykter denne dagen. Gjøre likedan neste dag. Just like that. Jeg hadde sett for meg at det skulle bli tungt og grusomt å måtte komme til denne jenta og innrømme at jeg hadde tatt feil, feil, feil, og at hun hadde hatt rett hele tiden. Slik ble det ikke. De tingene hun sa til meg iløpet av tiden vi var sammen brukte tre år på å trenge gjennom lagene av fornektelse og selvbedrag sinnet mitt var viklet inn i. Men alle ordene nådde omsider frem, og jeg skylder henne mye.

Jeg tok en svett og tungsindig dag av gangen og holdt ut frem til møtet, som det var en stor lettelse å gå på. Nå har jeg vært nykter i seks uker og det har blitt mange møter, min nykterhet er i dag mye sterkere og jeg er takknemlig. Jeg har så smått tatt fatt på livet igjen, og hver gang jeg føler trang til å ruse meg tenker jeg på alle som vil at jeg skal klare dette, på alt jeg velger bort hvis jeg velger å ruse meg. Hver dag gjenoppdager jeg noe av livet. Jeg har begynt å gå på kafe og skrive brev igjen. Lese bøker. Blogge...