Monday, December 10, 2007

Osloferie


For noen dager siden kom jeg hjem fra en ukes ferie i hovedstaden, hvor mitt utsøkte vertskap var Farmacia og hans finske Lys i Livet. De leverte ikke uventet den beste forpleining man kan få, og dette til tross for at deres hjem var herjet av sykdom. Jeg fikk lange frokoster, talløse kanner med kaffe, jeg fikk lov til å åpne en luke i adventskallenderen, og Farmacia fortsatte sin oppdragelse av min musikksmak via den fineste vinyl. En av dagene disket han til og med opp med min livrett; Stekt Sei. Jeg respekterer denslags.

Den godeste Farmacia hadde også lagt opp til et tett program for meg, bestående av byvandringer til markeder og obskure severdigheter, bruktbutikker og konsert. Det var også stas å hilse på noen av menneskene i Farmacias vide krets av opplyste bekjente, og jeg merket hvor utsultet jeg er på gode samtaler og input fra Skikkelig Folk. Min nåværende krets av mennesker som ikke bruker stoff er forsvinnende liten. En og annen god film ble det også tid til, mellom kaffekannene, Yatsyen og den programfestede Scrabblen.

På eget initiativ tok jeg en tur innom Astrup Fearnley museum for moderne kunst og kikket på utstillingen China Power Station. Da jeg gikk derfra var det særlig en kunstner som jeg husket særlig godt, hans medium var Tid, mer presist Ventetid. Via noen fotografier og korte tekster forklarte han om sine små udramatiske performancer som besto i å vente på bekjente uten å ha gjort noen avtale om å møtes på forhånd, samt å stå utenfor en boligblokk og vente til alle hadde gått og lagt seg. Langdryge timer i venten uten å vite når man blir forløst. Han mente det gjorde noe med persepsjonen av Tiden, det at man brukte den til å vente. Han hadde også skrevet en liste over alle vennene han kunne komme på, samt en over alle vennene han ikke kunne komme på.

Det eneste gjøremålet jeg hadde planlagt på forhånd var å komme meg på et møte i Anonyme Narkomane. Som jeg har nevnt går jeg på stedets AA-møter, noe som rett og slett holder meg nykter og som bare er kjempe utbytterikt. Men jeg er narkoman, og jeg ville gå på mitt første NA-møte mens jeg hadde sjangsen. På NAs nettsider kan man finne informasjon om en hel skog av møter i hovedstaden, jeg viste ikke riktig hvilket som var det beste for meg å gå på så jeg ringte NA-telefonen og fikk hjelp til å velge det møtet som ville passe best å gå på. Jeg var noen minutter for sen og hadde sommerfugler i magen mens jeg lette etter rett adresse og dør å banke på. Da jeg omsider fant den og spurte om dette var NA, fikk jeg en spontan og hjertevarm applaus. Alle var glade for at jeg var kommet, selv om ingen viste hvem jeg var. Det var et tyvetalls mennesker på møtet, og siden det var mitt første møte fikk jeg en hvit nøkkelring. Før jeg fikk den i hende ble den sendt rundt bordet for at alle skulle få overføre sin positive energi og gode ønsker til den, det tok halve møtet å få den rundt bordet før den kom til meg. Slike møter består i å dele erfaringer, håp og styrke. En misbruker vil nesten bestandig tro at det ikke nytter å bli nykter, at man aldri mer vil få oppleve ekte glede over livet etter at stoffene ikke virker lengre og har blitt noe man er avhengig av for å ikke være ulykkelig. På møtene får man se ved selvsyn at det Virker. Man vil møte mennesker som har vært nyktre i måneder og år, og som har følt det slik en selv føler. Etter noen tid med tilfriskning vil man få gleden og sinnsroen tilbake dersom man jobber for det, det er disse menneskene uomtvistelige beviser på.
Jeg traff til og med en kar fra hjemtraktene som jeg har gått på skole med på møtet, det var såklart bare trivelig. Før vi skilte lag ønsket vi hverandre lykke til videre i livet. Da jeg gikk hjem fra møtet hadde jeg en nyoppdaget kjempegod følelse inne i meg.

Verdt å nevne fra ferien er også konserten med Shining på Maiden som Farmacia dro meg med på, ganske opplagt at Room 217 måtte gå på den. De energiske guttene i bandet spiller nok ikke helt min musikk, men de var dyktige og egenartede, og de rundet av med et sprekt cover av King Crimsons "21. century schizoid man", som var kjempetøft.

4 Comments:

Blogger Reeta said...

We were so very happy to have you here, please come again soon! :-)

And see you during Christmas!

Hilsen,
finske Lys

10:00 PM  
Blogger Herr W said...

og for en fest det var å ha deg i hus. jeg lager fortsatt storekannerkaffe etter at du fikk meg i det modus under ditt besøk,

og store kannerkaffe står igjen på bordet når vi møtes om ikke lenge.

7:41 AM  
Anonymous Anonymous said...

Hm.. Rød tekst på rød bakgrunn ble litt vanskelig å lese :/

4:55 PM  
Blogger room217 said...

Reeta og hr.W: Godt å høre!

Emilie: Du skal ikke se bort fra at jeg kommer til å gjøre noe med fargene. I mellomtiden kan du jo markere teksten (ctrl a). Og det er hyggelig ay du titter innom.

5:55 PM  

Post a Comment

<< Home