Room 217 er narkoman

Tillat meg å elegant hoppe over den lange rekken av feilsteg, erkjennelser, nådeløse fakta og fatale rusepisoder som ledet til at det omsider lyktes meg å innse at jeg kunne velge mellom å gå til grunne eller slutte helt med stoff og alkohol. Fra min første smak av pils tidlig i tenårene til min siste linje med amfetamin for seks uker siden har det gått fjorten år, og under denne tiden har jeg tatt lett på alle sjangser livet generøst har bydd meg. Jeg har ingen utdannelse, ingen eiendom, ingen partner i livet, ingen barn og ingen sosial krets. På den positive siden har jeg vært en rimelig påpasselig misbruker ting til tross, og har derfor ingen gjeld eller fiender, og jeg har også en trygg jobb (som man rett nok kunne satt en skarp sjimpanse til å gjøre, men jeg tjener mine egne penger og er stolt av det).

Frem til for tre år siden hadde jeg en kjæreste som til stadighet konfronterte meg med mitt stoffbruk og min drikking, på dette tidspunktet var jeg milevis fra å erkjenne min faktiske tilstand, og hun selv drakk som en fisk. Hun gav meg valget mellom å fortsette med stoff eller å være sammen med henne, og jeg valgte å gjøre begge deler. Det lyktes meg i lange strekk av gangen takket være et velkomponert nettverk av løgn og bedrag ("hvordan ser man at en narkoman lyger? -leppene beveger seg"). Forholdet vårt var stormfullt og traumatisk. Mot slutten av det innså hun at hun var alkoholiker, og at hun var nødt til å slutte helt å drikke, så hun la seg inn på klinikk og satte igang prosessen av tilfriskning. Hun har ikke drukket siden.
Så var vi en tørrlagt alkoholiker og en bedragersk narkoman, det tok ikke for lang tid før jeg var singel igjen. Og likeledes fri til å ruse meg som jeg ville. Det tok altså tre år med stadig tyngre misbruk før jeg hadde malt meg selv helt inn i hjørnet. Etter to av disse årene konkluderte jeg med at jeg var narkoman, og jeg begynte å skjønne at jeg sto overfor et valg. Livet mitt besto for det aller meste av stoff, arbeid og anledningsvis søvn. Ingenting var slik jeg ville ha det lengre, og det var ikke lengre jeg som hadde kontrollen over livet mitt. Det verste var følelsen av å forsvinne, gå i oppløsning; mine evner og kvaliteter hadde så smått tatt til med å trekke seg tilbake ettersom jeg brukte mer og mer resurser på stoff, og nå trakk de seg unna i hele legioner i slengen. Det jeg trengte, tenkte jeg, var mot. Jeg måtte kaste alle drittholdningene på dynga og begynne helt på nytt mens jeg sto i mot suget etter å ruse meg. Det forekom meg å ville kreve massiv styrke. Der tok jeg feil.

En kveld for drøye seks uker siden satt jeg helt utslitt og tenkte. Jeg hadde vært våken i fem-seks dager. Refleksen jeg kjente oppfordret til å få tak i mere stoff. Det var det jeg bestandig gikk for. Men så var det denne ubekvemme erkjennelsen jeg hadde gått med i det siste da. Den som fortalte meg at det jeg drev med ville kjøre meg til helvete hvis jeg ikke en av disse dagene sluttet å ruse meg. Hva sto egentlig i veien for at dette skulle være den Dagen? -At det ville være tungt? Trodde jeg liksom at det skulle komme en dag da det ville være lett å slutte med stoff? Jeg avgjorde så at dette skulle være Dagen. For at ikke denne tanken skulle unnslippe meg så lett sendte jeg en melding til min ekskjæreste, hun var under tiden blitt en sterk resurs for edruskap og hadde dannet stedets eneste AA-gruppe. Jeg ba henne komme innom jobben min neste dag med lesestoff om det å bli nykter, håpet var at dette ville holde meg motivert frem til neste AA-møte (alle misbrukere får komme på disse møtene siden det ikke finnes noe tilsvarende tilbud for narkomane her i sognet) som var en uke unna. Det ville gi meg et lite fotfeste i nykterheten som jeg kunne bygge videre på. Neste dag kom hun som avtalt med bøker og brosjyrer til meg, og uttrykte samtidig sin glede over det valget jeg hadde gjort. Jeg ba henne om råd for å klare meg gjennom den forestående uken, et tips, ett eller annet. Hun sa at jeg skulle ta en dag av gangen. Ikke tenke på hele uken, men dagen i dag. Bestemme meg for å være nykter denne dagen. Gjøre likedan neste dag. Just like that. Jeg hadde sett for meg at det skulle bli tungt og grusomt å måtte komme til denne jenta og innrømme at jeg hadde tatt feil, feil, feil, og at hun hadde hatt rett hele tiden. Slik ble det ikke. De tingene hun sa til meg iløpet av tiden vi var sammen brukte tre år på å trenge gjennom lagene av fornektelse og selvbedrag sinnet mitt var viklet inn i. Men alle ordene nådde omsider frem, og jeg skylder henne mye.

Jeg tok en svett og tungsindig dag av gangen og holdt ut frem til møtet, som det var en stor lettelse å gå på. Nå har jeg vært nykter i seks uker og det har blitt mange møter, min nykterhet er i dag mye sterkere og jeg er takknemlig. Jeg har så smått tatt fatt på livet igjen, og hver gang jeg føler trang til å ruse meg tenker jeg på alle som vil at jeg skal klare dette, på alt jeg velger bort hvis jeg velger å ruse meg. Hver dag gjenoppdager jeg noe av livet. Jeg har begynt å gå på kafe og skrive brev igjen. Lese bøker. Blogge...