Svære Greier

Jeg regner 10. oktober i fjor som den dagen jeg ble nykter, på et vis er det dagen jeg ble født. Det har hendt så veldig mye siden da, det er litt som å se tilbake på et helt liv. Jeg har skjønt så mye om meg selv siden da også. Det to veldig forskjellige personer på hver sin side av den datoen. Nå, snart fire måneder nykter, har jeg for alvor begynt å tro at det faktisk er mulig; at man kan hive all skiten over bord og Forandre seg. En venn av meg spurte hva som var det vanskeligste ved å bli nykter, og jeg svarte at det var det at det kjentes ikke godt, det var bare smart. Man fikk ingen umiddelbare kick av det, og det var en vanskelig overgang når man var vant til å få belønning og mening til tusen kroner grammet etter å ha tatt noen telefoner og ventet en hel ettermiddag. Det er kjipe dager man ikke kan gjøre noe med, men hvis man kommer seg gjennom dem uten å bruke stoff vil man på lang sikt bli belønnet og få det godt med seg selv. Sinnsro.

Når jeg observerer fenomener som vitner om at vi holder til på en gigantisk planet som holdes på plass i kosmos, får jeg vanvittige kick. Slik som solformørkelser, stjernebilder som vandrer over nattehimmelen, mørketid og midnattsol. Under mørketiden blir jeg veldig energiløs og vrangsømnt av mangelen på lys, og jeg finner litt trøst i at det er en gigantisk mekanisme som er like gammel som planeten som virker inn på kroppen min. Det setter ting i perspektiv. Nå går vi mot lysere tider her oppe i nord, og hver dag står solen litt høyere på himmelen og vitner om disse Svære Greiene; planetaksens vinkel og rotasjon.

Jeg følger tolvtrinnsprogrammet som NA/AA foreslår for å friskne til fra avhengighet, og jeg har på disse fire månedene kommet til femte trinn. Fjerde trinn tar for seg en "fryktløs og grundig moralsk selvransakelse"; man går i seg selv og leter frem fra sinnets mørkeste kroker alt man har gjort galt, sine destruktive handlingsmåter, sin mangel på moral, ens negative trekk som sykdommen Avhengighet har påført en. Grundig, fryktløst og ærlig. Femte trinn består i vedgå disse feilene for seg selv, for et annet menneske, og for sin høyere makt. Den seneste tiden har jeg lurt litt på hvem jeg skulle si det til. I en A4-blokk har jeg skrevet ned den mest personlige dritten min, alt rasket jeg kunne finne. Først tenkte jeg det måtte bli noen i AA-gruppen jeg går i, før noen foreslo at jeg kunne spørre en prest. Det hørtes ganske opplagt ut. Og det har seg slik at jeg er på hils med en av prestene her i byen. Vi kom i prat ute på byen en gang, og siden gav jeg ham boken "Barbara" av Jørgen-Frantz Jacobsen. Alle som har lest den vet hvorfor en ung prest i nordnorge burde få den i gave. Her forleden kom han tilfeldigvis innom kiosken der jeg jobber og jeg forklarte ham hva jeg hold på med og spurte om han ville hjelpe meg. Han ble veldig glad for tilliten og vi har avtalt å møtes om etpar dager. Det ser jeg frem til, jeg tror det vil kjennes som en renselse. Nå føler jeg for å presisere at jeg ikke er religiøs. Jeg tror ikke den høyere makten som hjelper meg er den samme som skaperkraften. Min høyere makt er noe som finnes mellom mennesker, og den vil forsvinne når menneskene forsvinner. Et menneske alene bestemmer over seg selv. Når flere mennesker er samlet, er det en høyere makt som disse menneskene skaper som bestemmer.

Videre vil jeg få skryte litt av at jeg er betrodd litt ansvar i AA-gruppen min. Det er for tiden jeg som disponerer nøklene til "edruskapet", et skap på eldresenteret hvor møtene holdes hvor vi oppbevarer møtemateriellet. Det er altså jeg som møter opp først, koker kaffe og gjør lokalet klart til møtet. Av og til leder jeg også møtene, og det synes jeg er veldig stas å få lov til. Det kjennes så fornuftig og ansvarlig ut, og jeg er stolt over å ha blitt betrodd ansvaret.